Cameron Highlands (Tanah Tinggi Cameron) er et høyfjellsområde omtrent midt inne på det Malaysiske fastlandet. Området ligger mellom 1100 og 1600 meter over havet, med noen høyereliggende fjelltopper og har en størrelse på 712 kvadratkilometer. Det ble oppdaget av engelskmannen Sir William Cameron i 1885, og området er navngitt etter han.

Temperaturen her oppe er behagelig, sjelden under 10 grader og heller ikke over 25. Det kjølige klimaet førte til utvikling av turistnæringen allerede så tidlig i 1930-årene og turistene begynte å strømme til på grunn av det. En av de mest dramatiske historiene fra Cameron Highlands er forsvinningen av Jim Thompson også kjent som «Silkekongen». Han ble kjent som mannen som revolusjonerte eller revitaliserte silkeproduksjonen i Thailand og reddet den fra å forsvinne helt. Han forsvant sporløst fra Cameron Highlands i 1967, og en av de største leteaksjoner på den tiden ble gjennomført uten resultat. Det har ført til at forsvinningen fremstår som et av de største mysterier i regionen ennå den dag i dag. Jim Thompson house er en av de store attraksjonene i Bangkok, og er omgjort til museum.

I dag er det teproduksjon og grønnsaker som dyrkes året rundt på grunn av det behagelige og jevne klimaet. Dalen på vei opp til Cameron Highlands er fylt med plantasjer og drivhus. Byene Tanah Rata og Brinchang er tettstedene, førstnevnte er sete for kommuneadministrasjonen. Begge byene ligger mellom 1400-1500 moh. Det vokser ikke palmer her oppe i høyden, bare løv- og bartrær og det gir området en annen følelse. På mange måter er det ikke så ulikt alpelandskapet som i Dalat i Vietnam, og byene her oppe minner også om alpelandsbyer.

Jeg tok meg en tur rundt i området, besøk på teplantasje, toppen av Gunung Brinchang (2031 moh.), tur i urskogen, besøk på jordbærplantasje (!) og sommerfuglfarm. Teplantasjene er vakre, et grønt rutete teppe dekker åssidene. Lys grønne tebusker er klare for høsting, når man skuer utover landskapet kan man se ulike nyanser i grønt alt etter hvor langt i høstingen man befinner seg. Tefabrikken vi besøkte produserer 4-5000 kilo te pr. dag! Ellers er det mulighet for selvplukk av jordbær her – året rundt. Klimaet sørger for at det er sesong hele året. Det er vakkert i høyden, klar luft og god utsikt på en klar dag som dette.

Ipoh ligger et par timers busstur fra Penang og George Town. Dette er ikke noen spesiell by sammenliknet med George Town, men har likevel mye felles med byen i nord. Den har en mindre del gatekunst enn George Town men er også et matmekka.

Det er først og fremst ikke den «vanlige» vestlige turisten som kommer hit. Dette er et feriested for malayene selv, spesielt i helgene kommer det mye lokale hit for å spise, gå på markeder og slappe av. Byen er autentisk, med det mener jeg at den store turismen har ikke fått tak her og forandret bybildet noe særlig. Det er befriende og det er morsomt å vandre gatelangs og se på dagliglivet. Markedene er livlige og det mangler ikke på noe. På slike plasser kan man gjøre gode kjøp til helt andre priser enn f.eks. George Town.

Ipoh har i likhet med George Town en gammel bydel, og kunstneren Ernest Zacharevic har laget 7 kunstverk her. Også her er det morsomt å gå på kunstjakt, lete etter store og små kunstverk. Den lille gaten Concubine Lane eller Yi Lai Hong er verdt å få med seg. Denne var beryktet for gambling og opium, men er godt restaurert og står frem som en turistattraksjon. Liten, smal og uanselig. Her kommer bildene fra Ipoh.

George Town har en god del vakker gatekunst. Flere kunstnere har utsmykket byen, blant andre litauiske Ernest Zacharevic, thailandske Natthapon Muangkliang og malaysiske Louise Low og Tang Yeok Khang. De tre sistnevnte har laget kunstverket 101 Lost kittens, som ikke er 101 kunstverk men 13! Dessverre har noe av dette gått tapt som følge av hærverk noen år tilbake, men det meste er intakt.

Litauiske Ernest Zacharevic har kunstverker i blant annet George Town, Ipoh (kommer i et eget innlegg), Johor Bahru (Malaysia) og Singapore. Det imponerende med Ernest Zacharevic er at kunstneren er født i 1986 og blir bare 30 år i 2016, men har allerede blitt veldig populær i de årene han har holdt på. Det spennende med stilen hans er kombinasjonen av fysiske objekter og malerier, f.eks. ‘Boy on a bike’ som er en motorsykkel med maleri av en gutt på veggen. Et av hans siste verk heter faktisk Norwegian Bubble.

I tillegg er det 52 jernfigurer spredt omkring i byen. Disse forteller historien til bygget eller plassen de er på. Noen av disse har også en morsom og til tider ironisk undertone hvis man leser om bakgrunnen for de.

Det er noe morsomt og spennende å gå på «kunstjakt’ i byen. Man på stoppe opp og studere bygningene, se seg om både høyt og lavt. Kunstverket kan være lite eller dekke en hel husvegg. Eller det kan befinne seg bak en parkert bil eller noe annet på gaten. Så her gjelder det å være årvåken. Og med drøye 30+ og sola steikende i nakken kan det være en prøvelse på flere måter. Varmen er en ting, det andre er skyggen på bildene. Noen bilder måtte jeg ta tidlig på dagen, andre måtte tas om ettermiddagen for å få lyset riktig. Jeg har tatt en god del bilder her, noe av de overnevnte kunstnerne og ellers andre vakre gatebilder jeg tilfeldigvis snublet over. Og jeg har nok ikke fått med meg alle kunstverkene her. De som har tittel er av de nevnte kunstnerne.

I måned 9 var det jule- og nyttårsfeiring på Ko Samui samt å begynne på reisen gjennom Malaysia.

Høydepunkter:
På vestkysten av Thailand fant jeg den lille paradisøya Ko Muk. Det var en rolig og avslappede plass, og så har den jo en sjørøverhule!

Nedturer:
Litt syk i jule- og nyttårshelga. Fikk svimmelhet (vertigo) og måtte til doktor et par ganger. Fikk tabletter i regnbuens farger og en sprøyte. Det rettet seg gradvis, men noe amputert jule- og nyttårsfeiring.

Med Harry Hole på tur:
Førjulsdrama. Frelseren. Som vanlig, velskrevet og spennende. Anbefales.

Planer:
Rundreise i Malaysia. Planlegge turen videre og se fremover mot avslutningen av dette året, dvs. planlegge hjemreisen!

Mat. Ja, det må man ha. I George Town er utvalget enormt siden byen er så multikulturell. Kinesisk, indisk, malayisk og thai. I tillegg så kommer det vestlig mat, bl.a. er McDonalds i byen. Prismessig er det billig, dyreste måltid var på en finere restaurant. Knappe 50 Ringgit, rundt 100 norske kroner. Vanligvis koster det under halvparten, kanskje en tredel, på en gaterestaurant. Kvalitet og smak er det ikke noe å utsette på.

George Town er «beryktet» for sin variasjon i utvalget av mat. Hat Yai i Thailand er litt av det samme, men i helt forskjellig skala. Turister kommer til Penang kun på grunn av utvalget i mat. Billig er det også, men Thailand er billig for malayene så mange drar dit og da spesielt til Hat Yai i det sørlige Thailand.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne for utvalget er så stort. En kveld fant jeg en mathall som heter Red Garden Food Paradise. Det siste ordet er i hvertfall helt riktig. Det er et paradis. Jeg er sikker på at jeg kunne ha spist der hver dag i to måneder UTEN å spise samme rett to ganger. Utvalget var bare enormt. Dessverre så hadde jeg ikke med kamera da jeg besøkte denne plassen. Men jeg har tatt noen bilder ellers rundt om kring i byen, og neimen om jeg vet hva alt er… Det er mye lekkert og fargerikt så sjekk bildene og bedøm selv.

Georgetown eller George Town ligger på øya Penang på vestkysten av Malaysia. Byen ble grunnlagt i 1786 av den britiske handelsmannen Francis Light. Selve øya Penang er 293 km2,  noe som er på størrelse med Arnøya hjemme. Det bor over 750.000 mennesker på øya, men jeg har ingen tall på hvor mange som bor i selve hovedstaden. Til sammenlikning så har Oslo Kommune rundt 647.000 innbyggere pr. 1. januar 2015 (kilde: ssb.no).

Det går ferge fra fastlandet over til Penang flere ganger om dagen. Øya er også forbundet med to lange bruer. Den første sto ferdig i 1985 og var på 13,5 kilometers lengde. Den andre ble åpnet i 2014 og er 24 kilometer lang!

Byen er veldig mangfoldig. Den er multikulturell, spesielt om kvelden koker det bokstavelig talt. Da kommer alle gatevognene frem og begynner matserveringen i tillegg til alle gaterestaurantene som da åpner. Byen er hverken stygg eller vakker. Den gamle bykjernen, Chinatown og Little India, består av gamle hus fra kolonitiden. Mye av dette er velholdt mens noe er litt slitt av tidens tann. Rundt gamlebyen bygges det nytt og moderne. Den 65 etasjer høye Komtar ruver godt i bybildet og sto ferdig så tidlig som 1986. Da var den nest høyeste bygningen i Asia. Et annet element i bybildet er trafikken som er ganske så tett. Det å komme seg over gata er ei utfordring for det er ikke så mange overganger, og biler og motorsykler har heller ikke så god kjørekultur.

Et flott innslag i bybildet er gatekunst som finnes over store deler av byen. Spesielt den litauiske kunstneren Ernest Zacharevic har laget mange populære gatebilder her, noe jeg skal komme tilbake til i et eget innlegg.

Penang Hill ligger i utkanten av byen og gir flott oversikt over området. Stranden Batu Ferringhi på nordsiden av øya er populær og lett tilgjengelig, bare en halv times busstur fra byen. Ved sjøen i George Town ligger Clan Jetties, et område hvor fiskere bor. Helt i vest ligger Fort Cornwallis, plassen hvor Francis Light etter sigende gjorde strandhugg på den ubebodde Penang i 1786. Det er altså mye historie her i denne så pulserende byen. Her er noen bilder fra høyt og lavt.