Deadline – et uttrykk som nok de fleste har fått med seg. Jeg var innom et krigsmuseum i Kanchanaburi og fikk presentert opprinnelsen til uttrykket. Det kan godt hende at det er flere slike historier, jeg presenterer nå denne.

Under byggingen av Death Railway var det dårlige fasiliteter for både arbeidere og krigsfanger. For å holde kontroll på fanger uten fengsel eller avsperringer, ble fangene samlet på en åpen plass. Deretter ble det tegnet en linje rundt fangene – deadline. De som våget å krysse denne ble skutt av vaktene!

I dag benyttes dette noe «hverdagslig», men for de som sto bak deadline var det et spørsmål om liv eller død… Tenk på det neste gang du bruker uttrykket.

Ble med på en guidet dagstur rundt til en del steder i provinsen. En fin måte å komme seg rundt på og få se litt av landsbygda.

Først besøkte vi Sai Yok Noi som er et fossefall, vel det er jo tørketid nå så imponerende var det nå ikke. Death Railway gikk rett forbi her, men skinnene er nå fjernet og området brukes nå av Thailendere som picknick-område. Legg merke til de små menneskene på hodet mitt på bilde nr. 2.

 

 

 

 

 

 

—

Neste stopp var Hellfire Pass. Da japanerne begynte å bygge Death Railway manglet de kunnskap om tunnelbygging. Alle berg og åser ble da forsert ved at man kuttet rett gjennom de. Hellfire Pass er det lengste og dypeste kuttet som ble gjort, 110 meter langt og 17 meter i høyden på det høyeste. For å arbeide seg gjennom fjellet ble det brukt samme teknikk som rallarene brukte på å bygge Ofotbanen, hammer og meisel. En slo med slegge mens en holdt meiselen og vridde etter hvert slag.

Det tok tre måneder å fullføre kuttet og arbeidet pågikk døgnet rundt. Om natten ble det opplyst av fakler og bål, derav fikk det navnet Hellfire Pass. Det opprinnelige navnet er Konyu Cutting. Mange tusen allierte krigsfanger og asiatiske arbeidere mistet livet i dette arbeidet.

Det er en veldig spesiell følelse å gå gjennom passet når man vet forhistorien. Det er et imponerende stykke arbeid som er utført, med primitive redskaper og under tragiske omstendigheter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

—

Hin Dat Hot Springs. Geotermiske kilder i bakken sørger for varmt og mineralrikt vann. Lurte egentlig på hvordan dette ville være når det allerede er 35+ i luften fra før. Det er to basseng, et som holder godt over 30 grader og et som er over 40 grader. Heldigvis er det ikke svovel eller noe illeluktende mineraler i vannet som er relativt klart. Å komme seg ut i dette når man allerede er varm, er akkurat samme øvelsen som å gå ut i kaldt vann. Ta det langsomt. Men du verden hvor deilig når man først er uti. Ved siden av bassengene ligger elva med «kaldt» vann. Det var helt fantastisk å dyppe seg nedi der etter å ha vært i varmtvannet en stund. Et deilig stopp på turen, og til tross for både varmen i luften og vannet så var dette forfriskende.

 

 

 

 

 

 

 

—

Lunsj og deretter en tur rundt i landsbyen. De andre deltakerne på turen var fra England, Belgia, Frankrike, Thailand og noen som jeg ikke vet var fra…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

—

Tham Krasae Cave og Tham Krasae Bridge

Tham Krasae Cave er en hule som ble brukt som sykehus under byggingen av Death Railway. I dag huser den et tempel til minne om de som omkom under byggingen. Fikk også tatt noen nærmere bilder av brua som går rett forbi. Denne nevnte jeg tidligere i mitt innlegg om togturen til Nam Tok. Til slutt ble det også en togtur over brua.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Death Railway ender nå i Nam Tok, ca. 60 km. nordvest for Kanchanaburi by. Japan ville bygge jernbanen inn i Burma (Myanmar) for å frakte forsyninger og tropper vestover. På den måten kunne de true India, som da var britisk koloni og dermed indirekte true England.

Da krigen var over gikk britiske styrker inn i Thailand og fjernet jernbanen som var lagt mellom Nam Tok og grensen til Burma, nettopp for å hindre muligheten for det. Etter krigen ble jo som kjent India uavhengig fra England.

Togturen fra Kanchanaburi til Nam Tok tar 3 timer. Ikke store gjennomsnittsfarten, og det er ikke mye luksus på toget. Jeg reiste på 3. klasse, som er ganske basic. Trebenker og vifte i taket, og med åpne vinduer. Togturen går for det meste gjennom dyrket landskap, men deler av den er av litt villere karakter med fjell og elv samt noen tvilsomme passasjer. En av bruene vi passerte var laget av tre og så ut som om den har vært uforandret siden den ble bygget under krigen. Vi kunne høre knirkingen i treverket mens toget passerte!

Nå blir det utelukkende bilder fra togvinduet så jeg har ikke bilder fra den mest imponerende av trebruene, Tham Krasae. Legger inn en link til bilder på nettet her.

Broen er en del av Death Railway og benevnes også som Death Railway Bridge. Den er 300 meter lang og ble bygget av allierte krigsfanger under krigen. Den første versjonen av broen var bygget av tre og ble senere erstattet av en jernbro som ble bombet i 1945. Dagens bro er en gjenoppbygget utgave.

Broen ligger 2,5 kilometer nord for Kanchanaburi by. Spaserturen dit var ikke så lang men i 35-40 graders varme og stekende sol så var det en prøvelse, men det gikk bra til slutt. Det er egentlig en litt rar følelse å se broen for første gang, etter at jeg har lest andre reiseblogger og sett på bilder herfra. I tillegg så har jo filmen `Broen over Kwai` gjort denne verdenskjent.

Legg merke til at broen har to sett jernbaneskinner, bred og smalsporet. Tempelet som er avbildet er kinesisk, og ligger rett ved broen.

Oppdatert bilder 24.4.: Togpassering over broen.