Gibraltar ligger nesten så langt sør som det er mulig på det Europeiske fastlandet. Gibraltar har en lang og blodig historie, som endte med at det ble en britisk kronkoloni i 1830. Mer om den blodige forhistorien kan leses i denne artikkelen på Wikipedia. Gibraltar er blitt forsøkt gjenerobret av Spania gjennom tidene, og er den dag i dag grunnen til et anspent forhold mellom England og Spania. Klippen på Gibraltar kalles «Gib» eller «The Rock» og rager 426 moh. Det er også den eneste plassen hvor det lever ville aper i Europa. 

Jeg ankommer med bil til Gibraltar. Det første som oppleves etter grensepasseringen er at man krysser flystripen. Venter som vanlig på grønt lys og kjører når det er klart. Ingen flyavganger eller ankomster denne dagen, men en litt spesiell følelse å kjøre over flystripen der ja. Selve byen er ganske liten, men likevel veldig forskjellig fra den spanske siden. Det er som å komme til en liten del av England. Bortsett fra palmene da, som vel ikke er så vanlig lengre nord. 

Jeg tar turen opp med kabelbanen på «The Rock», en tur ikke ulik Fjellheisen i både tid og høyde – om enn ikke litt mer spektakulær. Fjellet minner veldig mye om et fuglefjell på kysten av Nord-Norge. Fugler flyr frem og tilbake og setter seg i klippene. Lydene er ikke til å ta feil av, hektisk aktivitet og mye «skravling» fra de på vinger. Det eneste som avviker her er apene, som det ikke er så alt for mange av i Nord-Norske fuglefjell! 

Nå er det sagt at apene her er de eneste ville i Europa. Det virker ikke slik, de er veldig avslappet blant turistene. Noen sitter bare å betrakter turistene, andre lar seg bli klødd av en klåfingret turist. Sikkert godt å bli kvitt litt lus, men fint for fotoalbumet. Av og til er det et hyl av noen som har en ape på ryggen for inspeksjon av ryggsekken, som sannsynligvis oppfattes som en godtepose av en stakkars berberape på «The Rock». Selv om det står utallige skilter om at nettopp det kan skje. Desto morsommere når det skjer…! 

Når jeg først er i England, så må jo turen avsluttes på engelsk pub og en Shepherds Pie. Se bildene fra et lite stykke England i Spania. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ronda ligger på en høyfjellslette 750 moh. i Andalucia-fjellene. Byen ligger spektakulært til etter som den deles i to av en 120 meter dyp kløft, kalt El Tajo («hugget»). Det er 3 broer over kløften, den mest imponerende er Puente Nuevo som ble bygget i 1793. Kløften deler også den gamle bydelen fra den nye. 

Å kjøre til Ronda er en vakker, men ikke spesielt krevende biltur. Det er på en måte ikke så mye som røper beliggenheten til byen fra bilvinduet. Når man så går ut av bilen og ser husene som klamrer seg til klippekanten samt juvet som ligger under, så skal det lite til for å miste pusten. Regelrett storslått og imponerende. Og ikke minst luftig. 

Turistene flokker seg på broen for å ta bilder. Utsikten er slående og det er også mulig å gå ned i bunnen av kløften. Bergveggene er loddrette og det er nesten litt mørkt i bunnen hvor elva renner. Flokker med fugler kvitrer ivrig og flyr mellom bergveggene. 

Sjekk ut bildene fra vakre Ronda. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

El Chorro høres mest ut som en matrett eller en spaghettiwestern. Men det er så mye mer spennende enn som så. El Chorro og Caminito del Rey ligger i Andalucia fjellene på solkysten sør i Spania. Caminito del Rey betyr «Kongens lille sti» og El Churro kan oversettes med «Strålen/spruten» etter vannkraftverket som ble anlagt der. 

Jeg kjører innover den vakre dalen med en liten innsjø og åkre langs siden. Det er grønt og vakkert selv om det er vinter og januar på disse traktene. Når jeg nærmer meg El Chorro forandres terrenget, dalen blir dypere, veien smalere, svingene krappere, skogen tettere og fjellet henger innimellom over veien. Plutselig åpner terrenget seg litt og avslører El Chorro, stupbratte fjellsider med en gangvei festet i loddrette fjellsider. På avstand kan dette ta pusten fra hvemsomhelst, for ikke å snakke om å gå selve turen. 

El Chorro var starten på Caminito del Rey og ble bygget i 1901-1905 for å frakte materialer til vannkraftverket med samme navn. Turen regnes i dag som et av Spanias underverker og hadde en gang kallenavnet «verdens farligste sti» etter en del dødsfall før stien ble renovert og gjenåpnet i 2015. Spektakulært, luftig og enestående er nok ord som kan brukes om El Chorro og Caminito del Rey. 

Nå hadde jeg dessverre ikke tid og anledning til å ta turen denne gangen, men er jeg i området en annen gang så skal dette settes på planen, det er sikkert og visst. Solkysten byr på mye mer enn strand, billige drinker og Paella i mange utgaver… 

Her er en ekstern lenke til en side som inneholder mer bilder og informasjon om El Chorro og Caminito del Rey: Link til Caminito del Rey

Noen bilder ble det, spektakulært eller ikke, vakkert er det nå i alle fall.